-James Island!
Svakt stryrbord! Se opp for sandbanken!

Den spanske kapteinen peker med sin store jungelkniv. Som en kaptein Sabeltann i det virkelige liv. Han tar et grådig jafs av den ferske melonen, kaster raskt skorpen over rekka og brøler beskjed til rormannen.

- Ci ci, kaptein, svarer et kullsort ansikt under vidbremmet hatt ved roret.
Spenningen stiger ombord med tanken på å gå ned tauleideren som nå kastes ned skutesiden for å gå i de slitne, overfylte lettbåtene som frakter oss i land på øya.
- Redningsvester?
- Hva er det madaammme?

Vi nærmer oss den historiske Kunta Kintes slaveøy ved utløpet av den mektige Gambiafloden hvor vi i brakkvannet kan møte både krokodiller og haier.

Etter to timers seilas under stekende sol fra Gambias hovedstad Banjul, kommer den beryktete fangeøya til syne i tåkedis tyve miles opp Gambiafloden. Gradvis skimtes de dystre, gulbrune ruinmurene etter fortet. Majestetiske trær svaier lett i den fuktige, hete brisen. Turistene sikter inn kamera og kikkert mot øya. Guidens stemme klinger metallisk i en sprakende høyttaler på spansk, fransk og ustø engelsk:

Kunta Kinte
- Det var her Kunta Kinte fra romanen “Røtter” av Alex Haley siste gang så afrikansk jord for omkring to hundre år siden. Han ble som kjent fraktet som slave til USA. Øya har en uvanlig blodig historie. Sist på 1700-tallet ble to tusen slaver årlig brutalt lastet ombord i redselsfulle slaveskip.

Øya er nå ubebodd. Kun ruinene av fortet og kanonene står tilbake. Fortet hadde i sin tid avgjørende strategisk betydning. Herfra ble den viktige handelen på Gambiafloden kontrollert. Her ble fraktet elfenbein, ibenholt og gull i bytte mot europeiske varer. I tillegg var dette det viktigste trafikk-knutepunktet for utskipning av slaver fra Gambia til USA….

Slavehandelen
Motoryacten m/s Joven Antonie ankrer utenfor spøkelsesøya: Gambiafloden har tettet til bunnforholdene ved kaianlegget. Tidevannet tillater oss ikke å legge til kai. Fangeøya skal nå utforskes. Lettbåten låres for å frakte turister iland. De står parat og myser mot øya: Med kameraer på magen og solbriller på nesen under solhatter. Høyttaleren ombord spraker videre:

- I dag har James Island kulturhistorisk verdi. Øya er et monument over ett av menneskehetens store tragedier - slavehandelen. Det er derfor krefter igang for å bevare det som nå er igjen av øya. Det haster med å bevare nå. Gambiafloden spiser gradvis opp øya.

Da portugiserne besatte øya i 1456, var øya seks ganger større enn i dag. Øya ble av europeerne først døpt St. Adrews Island etter den første soldat som falt her. Dette navnet beholdt øya i to hundre år. Britene hadde kontrollen over øya det meste av tiden. Franske og svenske interesser har også vært her……….

Haier og krokodiller?
Hyl og ståk fra et eldre, amerikansk ektepar ved lettbåten:
- Sharks! Haier!
En spansk deksgutt med dramatiske tatoveringer på armer og bryst hjelper turister ned tauleideren ombord i lettbåten. Han beroliger:
- No sharks, madaamme! Det er delfinene som fulgte oss. Lettbåten er trygg og her er ingen haier rundt oss just nå!
- Finnes krokodiller på øya?
- No! No! Vanligvis ikke. De er lengre oppover floden. Men vi kan ikke være sikre…..
- Slanger?
- No. Vanligvis ikke.

Lettbåten tøffer mot øya søkklastet med første pulje forventningsfulle turister. En råtten trebrygge tar knirkende imot oss. Turistene sprees som fremmede farge-klatter over øya. Ivrig utforsker de det som er igjen av ruinene. Fra ruinenes krinkelkroker dukker solhatter og solbriller frem:

- Ufattelig! Look here! You wouldn´t believe it!

Fangeøya røves
I sanden langs stranden ligger råtne rester av lærreimer og rustne matallbiter nylig vasket frem av Gambiafloden. Etterlatenskaper fra øyas fortid. Turistene plukker med seg disse suvenirene. Her er ingen arkeologer til å ta vare på slike funn. Besetningen ombord i m/s Joven Antonie bryr seg ikke. Dette er en grei biinntekt for dem i ny og ne. Turistene får røve øya for “suvenirer” som de vil.

De gamle, høyreiste trestammene er tilgriset med ferske navnetrekk fra turister, nylig skåret inn i barken. Dermed forsvinner de siste gjenværende inskripsjonene slavene gjorde i sin fortvilelse og frustrasjon før den brutale sjøreisen til USA.
Den behagelige roen som nå hersker under trærne i skyggen av ruinene, står i sterk kontrast til dramatikken som hersket her tidligere under slavehandelens hektiske aktiviteter.

Behandlet som kveg
Det føles underlig å stå her hvor tusener, fortvilte slaver engang ble buret inn og behandlet som kveg. Her smalt lærpiskene over sorte, svette kropper. Her skranglet det i lenker og håndjern. Her rant blod. Her brølte krigere og sjøfarere sine ordere. Her døde slavene som prøvde å flykte tilbake til friheten. Her døde de svakeste før overfarten. Slavene ble stuet tett sammen under dekk ombord i slaveskipene.De kastet loss med sin menneskelast. Seil ble heist. Mange døde på overfar-ten til USA.

Ombord på m/s Joven Antonie maser guiden fremdeles sitt budskap overmetalliske høyttaleren til gjenværende turister ombord. Lyden bærer svakt mot øya:
- Slavehandelen begynte alt under det portugisiske styre på James Island, men høydepunktet i trafikken ble nådd på 1700-tallet. Da ble to tusen slaver årlig skipet over havet fra denne øya. Det var hovedsakelig de innfødte høvdingene som byttet bort folk fra nabostammen mot ettertraktede europeiske varer….

Kontroll
Fra ruinen etter et tårn på øyas høyeste punkt skimtes fastlandet på begge sider. Herfra kontrollerte makthaverne skipstrafikk og store mengder slaver klar til utskipning. Store kanoner peker mot skipsleien på begge sider. Jeg ser for meg hvitkledde og uni-formerte europeere med tropehjelm speidende utover floden. For dem var slavene en “vare” som skulle fraktes til markedet. De tenkte trolig ikke på konsekvensene av det de drev på med. Hvilke store menneskelige tragedier de hadde ansvaret for og hvilken dom ettertiden ville gi dem. Makthavere har alltid “rett”….

På den nordlige elvebredden skimtes i soldisen Kunta Kintes hjemby Juffure om-kranset av duvende, høyreiste palmeskog. Hans slekt lever der fremdeles.
Kunta fikk aldri se Juffure igjen.

Høvdingen har bare ei kone i Kunta Kintes by

- Du bestilte drosje, Sir?

Drosjesjåføren står forlegen bak meg med mine av unnskyldning for å trenger seg på. Dagens tur er bestilt til Juffure. Her levde Kunta Kinte, kjent fra romanen “Røtter” før han ble tatt til fange og ført til slaveri i USA. Kuntas slekt bor fremdeles i byen. Den har fått turistenes oppmerksomhet etter at Alex Haley publiserte boka om Kunta.

- Dette er mandinkastammens landsby. Sjåføren sleper trofast min blytunge fotobag. Små barn kommer barbent løpende. Holder oss innsmigrende i hånden mens de tigger og praktiserer engelsk:

- Hallo! How are you?

Juffure likner de fleste mandinkabopeler i Gambia. Lave hytter med palmebladstak, bambus og bølgeblikk. Kvinner og barn er i full aktivitet rundt hyttene. Menene er samlet under et stort tre i landsbyen på fritida. Her sitter Kora-spilleren. Han er dagens avis. På sitt 21 strengers instrument - som betjenes som ei harpe - synger og spiller han nyhetene i Juffure. De monotone, melankolske tonene fra Kora toner ut gjennom høyttaleren med innebygd forsterker plassert ved siden. Kora-spilleren har lange tradisjonelle røtter i landsbyen. Han er også landsbyens historiebok ettersom disse skrifløse kulturene ikke har sin historie nedskrevet i bøker. Koraspilleren er dessuten høvdingens skald. Den staslige klesdrakten understreker hans høye status.

Radikal høvding
- Det er skikk å håndhilse på høvdingen!

Sjåføren peker mot den gamle mannen utenfor høvdingeboligen:

- Høvdingen er radikal. Han har “bare” ei kone. Etter gammel afrikansk og muslimsk skikk skal en høvding ha fire koner.

Koraspilleren viser “Kunta Kintas hjem”. Her bor fremdeles Kuntas slekt. Ei sammenkrøpet, gammel kone sitter i ly av et palmebladstak. Den gamle er Kuntas nærmeste levende slektledd. Hun er svakelig og lite interessert i turister. Det har blitt mange. Boka “Røtter” har gitt byen turistenes interesse. Det har de lært å utnytte. Selgerne fotfølger turister:

- Special price for you, Sir! Bare hundre dalasi!